Megalodon Collective_animals

Plateanmeldelse

Fortsatt medrivende

«Animals»
Megalodon Collective
Jazzland/Musikkoperatørene

PLATE: Megalodon Collective holder koken fra førstealbumet, også der låtmaterialet er i tynneste laget.

Av: Terje Mosnes

06.03.2017 Skriv kommentar

På under to år har septetten Megalodon Collective etablert seg som en av de mest vitale stemmene i norsk jazz, med Spellemannpris-nominasjon for debutalbumet «Megalodon» (2015) og seier i fjorårets Jazzintro/Årets unge jazzmusiker-kåring som de største utropstegnene på en foreløpig kort cv. I disse dager kommer album nummer to, «Animals», og etter by:Larm-konsert på Nasjonal jazzscene Victoria sist lørdag, starter bandet denne uka en turné med seks konserter i Sør-Norge pluss Vadsø. To mai-konserter i Lisboa står også på timeplanen, og det stopper neppe der.

Mye som sist
Som på «Megalodon» teller besetningen på «Animals» de tre saksofonistene Martin Myhre Olsen, Petter Kraft og Karl Hjalmar Nyberg, videre gitaristen Karl Bjorå, bassisten Aaron Mandelmann og de to trommeslagerne Henrik Lødøen og Andreas Skår Winther. Også repertoaret er fortsatt originalt, med Nyberg som den flittigste bidragsyteren og ytterligere fem bandmedlemmer på komponistlista, og innspillingen er nok en gang gjort i Trondheim hos Karl Klaseie, men utgiveren er en annen. Mens «Megalodon» utkom på Gigafon, kommer «Animals» på Jazzland, som dermed får et nytt svensk/norsk akustisk jazzband i stallen samtidig som plateselskapet mister et annet, Atomic, til Odin.

Medrivende
Megalodon Collectives kanskje mest appellerende trekk var – og er – kombinasjonen av tæl, lekenhet og passe rufsete presisjon i et moderne, oftest time/melodi-fundert uttrykk raust nok til å romme både finstemt ballade-melodiøsitet, hard grooving, lange kor og støy. Når bandet går på alle sylindre, er det noe nær Art Ensemble of Chicago-aktig morsomt og medrivende, og det gjelder også når det pumper liv i låter som rent kompositorisk er lovlig tynne. Fra starten av er det noen slike på «Animals», eksempelvis kunne selve tittellåta fort blitt til et mer baksende enn begeistrende crescendoforløp i en  mindre engasjert overlevering, og «Rasende Roland» kunne lett ha blitt stående som bravado hardblåsing over en underliggende melodifigur. Men heldigvis finnes det store nok improvisatoriske og solistiske ferdigheter i hver enkeltmusiker til at musiseringen og dermed låtene forblir interessante, og kollektivet er gode til å variere klangkonstellasjoner og musikalske «tonefall».

Mer enn tut-og-kjør
Det hjelper også godt at eksempelvis Mandelmanns fine ballade, «Moby», Nybergs skakke vals «När blev du så gammal (och ful)» og Myhre Olsens to låter, «Finding Megalodon» og «Tree of  Redemption» har atskillig substans. Det gir septetten anledning til å vise at den er mye mer enn en tut-og-kjør-ensemble som kan blåse liv i selv et utstillingsdokkelager om nødvendig, men dette til tross, antyder nok «Animals» at Megalodon Collective stadig kan oppleves enda bedre live enn mellom to øretelefoner. For eksempel er det hakket morsommere å både se og høre to trommeslagere i tett kommunikasjon enn å bare høre dem, men siden det aldri er klokt å la det beste være det gode fiende: Sjekk ut «Animals» og Megalodon Collective hvis du ikke allerede ha gjort det – det er et vesentlig bidrag til dagens og morgendagens norske, enn si norsk-svenske jazz som bokstavelig talt plystrer seg ut av sitt andre album i Nybergs lille slentresjarmerende melodistubb «Black Bear Creek».

Terje Mosnes

Skriv kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Tilbake til toppen

Design og kode | Dekode