Maria Kannegaard_Kongsberg og Trondheim

Plateanmeldelse

Formidabel dobbeldose fra Kannegaard

«Kongsberg Jazzfestival 2011 / Trondheim Jazzfestival 2013»
Maria Kannegaard
Jazzland Recordings

PLATE: Hun har med seg gjester og utvider nedslagsfeltet.

Av: Arild R. Andersen

26.05.2017 Skriv kommentar

Det er opplest og vedtatt at Maria Kannegaard er en kraftfull og tydelig stemme i norsk jazz. Mange vil kjenne henne fra den sterke trioen med bassist Ole Morten Vågan og trommeslager Thomas Strønen. På denne dobbelutgivelsen har trioen med seg gjester, både i opptakene fra Kongsberg og fra Trondheim. Fiolinist Ola Kvernberg og vokalist Siri Gjære er med på Kongsberg, og vi kan starte der. Det som slår meg ved første gjennomlytting, er det brede spekteret av uttrykk som presenteres. Hadde jeg ikke visst hvem som spilte, ville jeg aldri ha gjettet hvem som skjuler seg bak innledningen til konserten. Det elektroniske lydbildet ligger langt unna de akustiske pianoopplevelsene jeg først og fremst forbinder Kannegaard med. Når Siri Gjære kommer inn og resiterer sin egen tekst «Tomorrow And The Porch», går tankene til Annette Peacock. Etter hvert utvikler musikken seg i melodiøs og fengende retning, lett og innbydende. Jeg får ikke helt tak i nerven i denne delen av stoffet, men liker idéene. Musikken er en god blanding av arrangert og improvisert. Midtpartiet i «Want» inneholder mye fint, enten Kannegaard velter ut mørke akkorder eller hun vender seg mot det lyse, før Gjære kommer inn med sin stringente vokal. Av de to gjestene er det Siri Gjære som setter mest preg på det vi hører. Ola Kvernberg er en dyktig dekoratør, og de gangene han får lyset på seg, gjør han god figur, som for eksempel i «Anyday Now». De partiene jeg liker best fra disse konsertopptakene, er der Kannegaard styrer uttrykket fra pianoet. Det er der jeg opplever det gode særpreget som sterkest. «Twilight» er en poengtert avrunding, med Siri Gjæres vokal i front.

Det er forøvrig Trondheimskonserten som er min favoritt her. Der heter gjestene Per Jørgensen, Ola Kvernberg og Ståle Storløkken. Den tette startveven de legger ut for Jørgensens trompet, leder inn i et interessant og sammensatt hele. Strønens trommespill har denne kjente snerten som vitaliserer og bygger, mens Storløkken kommer inn og hilser tilbake til 1973. Det er som om Maria Kannegaard har skrevet en fortelling. Den handler om lett vemod i «Nå» og kanskje om trass eller sinne i «Kan ikke vil». Det er uansett interessant å lytte til, med overraskende vendinger og sterke bidrag. Pianisten veksler mellom å inngå i det kollektive og ta roret. På «Følg meg» synger Jørgensen på verdensspråket sitt, over hennes melodiøse akkorder. Jeg liker Kannegaards evne til å brette ut vingene. Den gjør seg i kompaniskap med to flyvedyktige ensembler.

Arild R. Andersen

Skriv kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Tilbake til toppen

Design og kode | Dekode