Vossa Jazz 2015 - dag 1 cover
Vossa Jazz 2015 - dag 1

Poesi, humor, fritt og hardt, er passende stikkord for første dag på Vossa Jazz.

(på bildet over: Erlend Skomsvoll)
Tekst og foto: Pål Buset

For de som er inne i Karl Ove Knausgårds selvmedlidende og nostalgiske univers, er Yngve, broren til Knaus, en romankarakter vi kjenner godt til. Den virkelige Yngve bor i Voss. Det er én mulig forklaring på hvorfor det er en vannkjemma Karl Ove Knausgård som åpner årets Vossa Jazz.

Karl Ove Knausgård åpnet Vossa Jazz 2015 (foto: Pål Buset)
Karl Ove Knausgård åpnet Vossa Jazz 2015 (foto: Pål Buset)

I hans bindsterke roman kommer det fram at Knaus er et produkt av punk og kanskje heller postpunk – altså musikk som ligger et stykke unna jazz. Dette er også tema for forfatterens åpningstale: I gamle dager (80-tallet) var jazz for pinglete flinkiser. Knaus har dog delvis kommet på bedre tanker. Ja vel, kanskje er jazzmusikere flinkiser, men jazz er frihet og for å kunne operere helt fritt må instrumentet kjennes og beherskes til fingerspissene.

Erlend Skomsvoll burde også vært forfatter, i det minste har han et stort behov for å underholde også verbalt. Årets åpningskonsert er et resultat av iherdig masing fra Vossa Jazz og Riksscenen. Kunne Skomsvoll tenke seg å gjøre noe innen folkemusikk?
Nei, har i mange år vært svaret, fram til han i fjor sommer tok seg selv i å si ja.
Tok seg i. Det må altså ha vært underbevisstheten som gjorde valget, konkluderer Skomsvoll fra scenen, og forklarer at konserten er strukturert rundt ulike tema pianisten og komponisten forbinder med folkemusikk.

Folkemusikk møter jazz og det er gøy. Nesten litt for morsomt der Skomsvoll bobler over av iver og entusiasme. Noen vitser kunne han kanskje lagt igjen hjemme, men det aller meste fungerer og høster latter fra en stappfull Vossasal.
I løpet av halvannen time ledes vi gjennom satirisk eventyrfortelling, vals à la Waits, småreligiøse folketoner, lokk, Åge Aleksandersen og Prøysen. Dessuten får septetten besøk av et kor bestående av småjenter samt et folkedansende par.

Variasjonen i materialet er stor, og det er tydelig at Skomsvoll og Frank Zappa (var ikke sistnevnte fullt så død) har en ganske lik tilnærming til spørsmålet ”does humor belong in music?”. Vi får håpe Skomsvolls overflødighetshorn kan leve videre, kanskje i en litt strammere utgave, også utover Vossajazz. Dessuten må det nevnes at han har lagd et helt eget instrument – en mellomting mellom vibrafon og vaskebrett – en sagafon.

Også Morten Qvenild er pratsom. Han har etter eget sigende dratt til Vossa Jazz i en sky av barnehageforkjølelse og er godt fornøyd med å bytte ut småbarn med et stort flygel og et utall effektbokser. In the Country har sammen med vokalist og komponist Frida Ånnevik gitt seg i kast med (skogs-)dikteren Hans Børlis forfatterskap.
Først et utdrag av et arkivintervju med Børli, der han utdyper sitt forhold til skogen, benekter at han noen sinne har eid et skrivebord og, kanskje mest interessant, forklarer at han helst ikke vil bli kalt skogsdikter. Den typen båser, har han liten tro på. ”Enten er du dikter, eller du er ikke dikter”.

Frida Ånnevik (foto: Pål Buset)
Frida Ånnevik (foto: Pål Buset)

Det er svært vakkert, det In the Country og Ånnevik gjør. Trioen er skogen, eller i det minste et hedemarksk landskap, og i det landskapet delvis messer, delvis resiterer, delvis synger Ånnevik utvalgte tekster. Motiver som går igjen, er fugl, skog, vind, sol, himmel og ulike former for rennende vann.
Qvenild, Roger Arntzen (bass) og Pål Hausken (trommer) vrir og vender som sedvanlig på et i utgangspunktet organisk uttrykk. Det noen ganger tilørelatende akustiske trekkes ut, komprimeres og legges i lag. Slik blir lett bjørkeskog til tørr, tung granskog til furumo. Ånneviks nesten skjøre behandling av tekstene blir bakka opp av resten av gruppa som tidvis stemmer i gjennom hver sin mikrofon.

En av årets snakkiser er Ingerbrigt Håker Flatens forholdsvis nye band, The Young Mothers. Flaten har bodd i Austin, Texas noen år, og der har han funnet fram til en gladeklektisk gjeng likesinnede. I katalogteksten står det at musikken ”sjangermessig vert basert på alle sjangrane representert av bandmedlemmene, frå hip hop, punk og rock til eksperimentell jazz og world music.” En vanlig påstand i en jazzfestivalblekke, men for en gangs skyld skal det vise seg å stemme.

Stefan Gonzales i The Young Mothers gjorde inntrykk (foto: Pål Buset)
Stefan Gonzales i The Young Mothers gjorde inntrykk (foto: Pål Buset)

Min favoritt i Flatens gjeng er en skikkelig metalgorilla som trakterer vibrafon og trommesett. Det tar ikke mange minuttene før han stripper ned til bar overkropp, og konserten igjennom løper han rundt på scenen, deljer løs på trommer og tangenter eller brøler dyrisk inn i mikrofonen.
Publikum virker usikre på hvordan de skal reagere. De fleste holder en trygg, norsk avstand. Noen (høy promille?) gjør ukoordinerte forsøk på dans, og andre igjen nikker med hodet helt framme ved scenen. Snart roper gorillaen ”come closer” og publikum gjør nølende det.

Når jeg påstår at The Young Mothers er sann sjangersammenblanding, er det et sjelden purt eksempel på nettopp det. Trompetis Jawwaad Taylor viser seg også å rappe. I øyeblikk får vi en klassisk miks av post bop og hip hop, i andre en tilsvarende miks av forholdsvis sint rock og rap. Moro er det og det suser godt i øra vel ute i Vossa-regnet.

Fra forsiden

Nyhet

Jaga Jazzist åpner Victoria-høsten

Jaga Jazzist sesongåpner Nasjonal jazzscene i Oslo med to konserter, fredag og lørdag 30. og 31. august. - Vi har den store gleden av å åpne høstsesongen med et band vi har ønsket på scenen siden vi flyttet inn på Victoria, sier direktør Øyvind Larsen.

Mandaljazz 10-årsjubileum - Cosmopolite 12. april 2024

Mandalitter og kosmopolitter

KONSERT: Frijazz, soul og kunstfreaks kler også de store norske scenene, som da Mandaljazz og Andreas Røysums bande med hell inntok Cosmopolite.

Meld deg på vårt nyhetsbrev