Når Jon Ebersons legendariske jazzpunkensemble gjenreises under Lyden av Musikkhøgskolen, blir det styggere enn noen gang.

Intervju

Lyden av Musikkhøgskolen: Dramatikk, takk!

Når Jon Ebersons legendariske jazzpunkensemble gjenreises under Lyden av Musikkhøgskolen, blir det styggere enn noen gang.

Av: jazzinorge

22.03.2017 Skriv kommentar

Intervjuet ble først publisert på NMH.no, gjengitt med tillatelse av NMH.
Tekst: Anne Mone Nordahl, foto: David Engmo

- Du må ha disharmoni og harmoni.  Det er det som skaper drama, sier Jon Eberson.
Mannen med det store, hvite skjegget, en pioner innen utviklingen av norsk jazz, har blitt 30 år eldre siden han ledet an trommeslagere, keyboardister, bassister og blåsere i Jazzpunkensemblet. Bandet med totalt 13 musikere hadde nærmest kultstatus på 80-tallet. Enten syntes du det bare var rart det de drev med, gruppas to ulike komp – et i tempo og et som ikke var i tempo – eller så digget du det.
– Det var litt provoserende, og skapte debatt og engasjement. Det gjenstår å se om vi klarer å gjenskape det nå, men jeg tror det kan være vel verdt å ta turen. Jeg tar mer sjanser nå enn før. Jeg tror det blir styggere.

Privilegium
Stygt er i denne sammenheng ikke negativt ladet. Det er der nerven i musikken ligger. Der dramaturgien skapes og utvikler seg. Men, Eberson innrømmer at han ikke bare kjenner på positive nerver i forkant av konserten i Operaen 26. mars.
– Helt ærlig så synes jeg det er litt skummelt. På grunn av helsa spiller jeg nå såpass lite, og det er et ganske stort prosjekt. 13 personer med både gamle og nye medlemmer, og ansvaret for om det blir bra hviler til syvende og sist på meg.

Ikke bare er besetningen annerledes denne gangen, det er også skrevet helt ny musikk. Alt av Ebersons håndskrevne noter forsvant nemlig etter at ensemblet ble gjenopplivet til en konsert i Molde på slutten av 90-tallet.
– Det er nok en av grunnene til at det aldri har vært snakk om å sette bandet sammen igjen før nå. Men da jeg ble spurt, ble alle de nye låtene til på en uke. Det bare lå der. Med en gang ideen om prosjektet ble nevnt, så virket plutselig hodet, ler Eberson som sier han synes det er et stort privilegium å få lov til å skape igjen, innenfor så store rammer.
– Det er det morsomste. Det er rett og slett veldig inspirerende.

Skrekkblandet fryd
– Det er ikke sånn at man blir mindre nervøs med årene?
– Jeg er ikke så bekymra for hva andre synes. Det handler om kravene jeg har til meg selv og det nivået jeg vil prestere på. Sånn er det bestandig. Hele livet som kunstutøver er en skrekkblandet fryd. Det viktigste for meg, er at jeg og musikerne får frem vårt beste og vist det vi er gode på. At vi klarer å skape kunst ut av det.

Han innrømmer at det er et relativt vagt begrep, dette med å skape kunst. Men så har han jo en viss erfaring på området. Det er noe med timingen. Han er en mester til å få motsetningene til å klaffe. Han driver dramaet fremover slik at publikum blir revet med. På spørsmål om dette blir siste sjansen til å oppleve Jazzpunkensemblet i full utfoldelse, bryter han ut i en ny latter.
– Det skulle en kanskje tro om man tenker på helsa mi. Likevel kan det jo gå bra, og en eller annen arrangør synes plutselig det er gøy og vil sette det opp på ny. Man kan aldri vite, men mest sannsynlig skjer det bare denne ene gangen, sier Eberson og legger til:
– Jeg har troen på at det blir spesielt. Det blir i alle fall ikke pent, for å si det sånn.

Mer om konserten her.

Skriv kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Tilbake til toppen

Design og kode | Dekode