pig-virus_foto-terje-mosnes_nett

Intervju

Petter Wettre med kunstnerisk og økonomisk eksperiment

20 år eldre, 20 år bedre? Hva forteller «Pig Virus 2.0» om Petter Wettre, Håvard Wiik, Terje Gewelt og Per Oddvar Johansen?

Av: Terje Mosnes

18.10.2016 1 kommentar

I 1996 utga plateselskapet Curling Legs Petter Wettre Quartets «Pig Virus». Det var saksofonistens debutalbum, og det skulle bli stående som en av de standardsettende plateutgivelsene i det tiåret da norsk jazz tok så mange, store steg.

Nå, 20 år etter, utgir Petter Wettre (49) «Pig Virus 2.0» – det samme repertoaret spilt av den samme besetningen: ham selv, Håvard Wiik (41), piano; Terje Gewelt (56), kontrabass; Per Oddvar Johansen (48), trommer. Nyskapningen kommer på Wettres eget selskap, og bare på vinyl i form av 100 lp-plater som selges for 850 kroner pr. stykke fra Wettres hjemmeside. «Pig Virus 2.0» er følgelig ikke tilgjengelig verken på cd, strømmetjenester eller som nedlasting, med ett unntak: Blar du opp 850 kroner for en lp, får du med en nedlastingskode på kjøpet. Prisen inkluderer også originalalbumet fra 1996.
– En tredel av opplaget er forhåndsbestilt. Hvis det blir innfridd, tjener jeg mer på dette enn hva alle jeg kjenner som utga plate i fjor gjorde, sier Wettre. Han tok bruddet med platebransjen og fysisk distribusjon rundt 2007 fordi det ble umulig å tjene penger på å bytte fysiske plater mot penger, men etter å ha satset utelukkende på egne, digitale utgivelser siden da, velger han nå å utforske om kombinasjonen «eksklusivitet/høy pris» trumfer den vanlige «stort opplag/normal pris»-modellen.

Bedre
Mens vi venter på utfallet av eksperimentet, samlet jazzinorge.no Wettre, Gewelt og Johansen (Wiik oppholdt seg hjemme i Berlin) til en samtale om andre spørsmål som «Pig Virus 2.0» reiser. Låter den bedre enn 1996-utgaven? Viser de nye versjonene at musikerne er blitt bedre på de de 20 åra som er gått? I så fall: Hva betyr «bedre»?
PW: – Saksofonlæreren min fra Berklee, George Garzone, var i Norge i sommer, og da jeg fortalte ham om «Pig Virus 2.0», var kommentaren: «Den bør helst være bedre!» Jeg er egentlig litt overrasket over hvor bra 1996-plata står seg i forhold, og for meg utgjør pianospillet til Håvard den største forskjellen. Men jeg hører selvsagt nyanseforskjeller i saksofonspillet mitt også.
– Rikere, helere tone?
PW: – Ja, det vil jeg si. Men om det er alderen eller munnstykket….neida, men det er jo sånn at jeg har mer kontroll på ting jeg var redd for å bomme på før. Form, farge, tone, akkorder, skalaer – alt det der.
TG: – Jeg har ikke hørt den nye innspillingen, men jeg syntes det var lettere og mer gøy å spille denne musikken nå. Kanskje fordi jeg nok hører musikk på en annen måte i dag enn for 20 år siden. Jeg er mer opptatt av ting som dynamikk og nyanser i dag, og kanskje spiller jeg av den grunn litt mindre.
– Hva med tonekvalitet? Er hver enkelt tone du spiller i dag mer kontrollert og hel enn for 20 år siden?
TG: – Jeg liker å tro det. Jeg er veldig opptatt av det og jobber med det, jeg liker at tonene er definerte. Udefinerte toner er som mumling, de får ikke sagt så mye. Musikk er et språk som man skal uttrykke et eller annet på, og jo klarere det kommer til uttrykk, jo bedre.

SPILLEKLAR: Petter Wettre Quartet, her ved tre av musikerne, er klar for konserter i slutten av denne måneden. Samtidig kommer albumet «Pig Virus 2.0» i et begrenset vinylopplag til høy pris. F.v. Per Oddvar Johansen, Petter Wettre, Terje Gewelt. (foto: Terje Mosnes)

SPILLEKLAR: Petter Wettre Quartet, her ved tre av musikerne, er klar for konserter i slutten av denne måneden. Samtidig kommer albumet «Pig Virus 2.0» i et begrenset vinylopplag til høy pris. F.v. Per Oddvar Johansen, Petter Wettre, Terje Gewelt. (foto: Terje Mosnes)

Bedre teknikk
POJ: – Jeg er enig med Petter i at det markant forskjellige fra 1996 er Håvard. Spillet hans har forandret retning ganske kraftig. For min egen del spiller jeg på en måte veldig likt, men jeg hører at jeg har bedre teknikk og låter sikrere. Når jeg setter en idé ut i livet, blir resultatet veldig likt det jeg har hørt for meg. Dét er annerledes, for da jeg var ung, kunne jeg forsøke et eller annet som jeg trodde kom til å låte utrolig tøft, men da kunne jeg også miste beat’et og alt bare ramla fra hverandre – sånne ting er ikke noe problem lenger.
PW: – Jeg tror mye av det som låter annerledes på 2.0 er detaljer som først og fremst vi selv kan sette pris på. For meg var det viktig å få ordnet opp i et par feil toner i soloene på et par av låtene, noe som har irritert meg i 20 år. Men jeg tror ikke at så mange vil komme til meg og si: «Det var godt at du fikk rettet opp det der!»
– Musikeren som historieforteller er et hyppig brukt bilde i skriving om musikk. Er dere bedre historiefortellere i 2016 enn i 1996? Mer bevisste på hva dere ønsker å kommunisere og på hvordan dere skal henvende dere til publikum for å få formidlet det best mulig?
PW: – Jeg er en mye bedre formidler i dag enn for 20 år siden, og da mener jeg en som klarer å formidle følelser på en mye tydeligere måte gjennom spillet. Jeg har en mye større palett i dag. Kanskje vet jeg så mye om hvilke knapper jeg skal trykke på for å oppnå de og de resultatene at det lett kan bli litt kynisk og kalkulerende.
– Hvordan har du utvidet paletten? Snakker vi rett og slett om levd liv?
PW: – Ja. Og mye øving. Tid brukt på det samme.
– Hva med historiefortelleren Terje Gewelt? Spiller du følsomme og romantiske ballader mer eller mindre følsomt og romantisk i dag enn for 20 år siden?
TG: –  Jeg føler at jeg kan spille saktere enn jeg kunne før, men fortsatt ha en framdrift. I den tidlige fasen av karrieren er det å formidle en ballade noe av det vanskeligste, du skal få den til å bety noe uten å legge inn alt med en gang.
– Hva med deg og paletten anno 2016, Per Oddvar?
POJ: – Jeg mener, i likhet med Petter, at jeg har en mye større palett i dag. Jeg har jobbet mye med veldig abstrakt musikk og har et arsenal av ulike typer lyder som jeg liker å bruke, spesielt i litt mer åpen musikk. Det å ha masse verktøy i skuffen er jo en del av håndverket, det også, og så blir det viktig hvordan man bruker det, da, for å skape dynamikk, bevegelser, kurver – dramaturgi – i fortellingen. De valgene man tar der, vil ha mye å si for storformen, både helheten i hver enkelt låt og for konserten som sådan.
– Et annet forhold som «Pig Virus 2.0» aktualiserer: Dere har alle opplevd å være «unge og lovende», «hete nye navn» og gjenstand for den betydelige (medie)oppmerksomheten som medfølger. 20 år etter «Pig Virus» er dere etablerte, en del av den ordinære norske jazzhverdagen og dermed langt mindre medieombruste, til tross for at dere kanskje er bedre musikere enn noensinne. Hvordan takler dere det?
PW: – Jeg skjønner at medier, klubber og festivaler er nødt til å tjene penger, og at når de må prioritere, er det lettere for dem å si «dette er nytt og spennende» enn å si «dette er bedre». Jeg skjønner også at jeg ikke kan komme og si: «Hei, vi har spilt sammen i 20 år, så nå får klubber og festivaler og journalister pent legge seg langflate når vi ringer dem», men det at jeg skjønner det, betyr ikke at det er enklere å være i dette gamet etter 20 år pluss….
POJ: – Det er bare sånn det er, og det er ikke stort å gjøre med det. Men det er klart det kan være frustrerende hvis man ikke har hatt jobb på en stund og blir sittende og tenke at «jeg skulle gjerne ha hatt noe å gjøre, men det er jo bare de unge folka som får jobber».

Glemt
TG: – Det er utrolig hvor fort man blir glemt. Nå er det, i motsetning til da jeg begynte, en haug med gode bassister, og hvis du ikke sørger for å promotere deg selv på alle tenkelige måter og skaffer deg masse jobber, kan du fort komme til å føle at du ikke er en god musiker lenger. Og det er feil. Men jeg tror at de eldre generasjonene alltid har følt seg overkjørt av den nye, unge generasjonen som får all oppmerksomheten.
PW: – Å sitte der med for lite å gjøre kan nok fort sende en musiker dypt ned i fortvilelse over at det er blitt så vanskelig. Jeg er veldig klar over det der, men tenker også at jeg ser noen eldre musikere som jobber masse, så det er tydeligvis mulig hvis man jobber hardt nok.
POJ: – Det skjer iallfall ikke noe mer om man bare sitter der og er irritert på alle andre. Det går bare ut over en selv, familien, alt. Men det er jo sånn at jobbene i dag blir mer og mer basert på at du skaper dem selv. At du arrangerer konserter og minifestivaler, lager plateselskap og sånne ting.
– Entreprenørvirksomhet?
POJ: – Det er det moderne ordet, ja. Og det blir flere og flere som er veldig flinke på akkurat det der.

Terje Mosnes (tekst/foto)

Petter Wettre Quartet spiller «Pig Virus 2.0» i Oslo 26. oktober, i Hamar 27. oktober og i Larvik 28. oktober.

1 kommentar

Skriv kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Tilbake til toppen

Design og kode | Dekode