Debatt

– Arrangørene bør ta sin del av ansvaret

MFOs forslag om minstesats for musikerhonorar har blitt kraftig debattert i det siste. Musiker og kunstnerisk ansvarlig i Punkt, Erik Honoré, skriver i dette innlegget at arrangørene bør ta sin del av ansvaret og se på hvordan pengestrømmene fordeles.

Det foregår nå en debatt i diverse medier vedrørende MFOs forslag om ny minstesats for musikere på kr. 4100 per konsert. Omkvedet i debatten er at arrangører ikke har råd til å betale det som alle tydeligvis er enige om at er et greit honorarkrav, siden alle i bransjen vet at en konsert innebærer mange flere timers arbeid enn bare konsertdagen.

Så selv om ingen påstår at forslaget til minstesats er for høyt, isolert sett, er konklusjonen fra mange arrangørers side at ”dette blir for dyrt”. Men handler det ikke litt om at også vi arrangører må se på resten av regnestykket, ikke bare musikerhonorarene?

Kanskje vi må stille oss selv noen spørsmål:
Bør vi redusere antall konserter litt, slik at det blir mulig å betale musikerne anstendig? Blir festivalen nødvendigvis dårligere med 24 istedenfor 28 konserter?

Det henvises hele tiden til manglende betalingsvilje blant publikum. Men er det ikke til dels et arrangøransvar å forsøke å gjøre noe med dette? Bør vi akseptere det som en naturlov at publikum uten å blunke er villige til å betale 1000-1500 for en tur på byen, men knapt vil betale det som tilsvarer taxien hjem for en konsertbillett?

Bør vi differensiere priser slik at fullprisbilletter blir dyrere og dermed bærekraftige, mens vi har studentpriser o.l. med tanke på yngre publikummere og eventuelle andre grupper med mindre betalingsevne?

Bør vi kutte litt på «nice to have»-ting som kostbare programhefter og annet materiell, hvis dette er nødvendig for å holde musikerhonorarene på et akseptabelt nivå?

Kan vi vurdere om bandet X som har hatt en radiohit dette året og dermed forlanger kr. 60.000 i honorar bør ofres til fordel for fire andre artister, eller bruke litt mer energi på å forhandle kravet ned til et bærekraftig nivå? Det er helt greit å betale headlinere mer, men trenger det være 4, 5 eller 20 ganger mer? Noen artister vil faktisk være lydhøre for slike argumenter, i ren solidaritet, og fordi de i fjor var der selv, og til neste år kan være der igjen.

Bør vi slutte med å betale utenlandske artister kjempehonorarer bare fordi de er utenlandske?

Er det mulig å kutte litt på kostnadssiden ved rett og slett å være kreative? For eksempel ved å finne opp visuelle rammer som ikke nødvendigvis innebærer at vi leier inn hele lageret til det lokale lysfirmaet?

Bør det ligge føringer i offentlige tilskudd om at artister må betales anstendig, slik at vi arrangører som mottar slike tilskudd blir motivert til å se på budsjetteringen en gang til?

Det finnes ingen fasitsvar som dekker alle slags arrangører, eller alle musikere. Det er forskjell på festivaler og musikkpub’er med 80 publikummere. Derfor formulerte jeg det ovenstående som spørsmål. Det kan i noen tilfeller argumenteres for at et band på 5 personer kanskje ikke trenger å betales 5 ganger 4100.-, fordi logistikkarbeidet forut for konserten fordeles på 5. Og det har hendt en sjelden gang at vi (Punkt-festivalen) har spurt om noen kan tenke seg å spille for mindre enn 4000 per parykk, for eksempel fordi vi har funnet noe fabelaktig fint etter at budsjettet egentlig er brukt opp. Men dette bør være unntak, ikke regelen.

Så dukker det hele tiden opp argumenter som at ”mange musikere har jo en jobb ved siden av” eller ”dette er jo PR for dere også”. Men det er avsporinger, og alle som jobber med musikk vet at det med noen få unntak er et lavtlønnsyrke, noe som også er dokumentert i flere levekårsundersøkelser. Dessuten ender musikere ofte opp i en Catch 22-situasjon der musikkbrukerne forventer gratis eller nesten gratis innspillinger gjennom strømmetjenester osv., mens arrangører argumenterer med at konsertene er ”PR for albumet”.

Generelt bør musikere slutte med å føle at de må unnskylde og forklare det som er helt naturlig for enhver annen yrkesgruppe. Ville man forlangt at en lege eller rørlegger med dagjobb skulle arbeide for luselønn hvis vedkommende tok ekstraoppdrag på kveldstid? Eller at timelønnen skal ligge på 1992-nivå? Den samme servile holdningen ser man i forholdet mellom musikere og distribusjonsleddet når det gjelder innspilt musikk.

Det er på tide å se på hvordan pengestrømmene fordeles, slik at vi kan sikre nyrekruttering, nyproduksjon og nyskaping, og fordi det er musikerne som er selve fundamentet i hele denne næringskjeden. Arrangørene bør ta sin del av ansvaret for dette.

Erik Honoré
musiker og co-kunstnerisk leder for Punkt-festivalen

Fra forsiden

Vossa Jazz 2024 - dag 3

Mowday! Mowday!

FESTIVAL: Ekstatisk, politisk og rørende verk fra underkjente Shannon Mowday toppet årets Vossa Jazz. Les Audun Vingers siste rapport fra festivalen.

Meld deg på vårt nyhetsbrev