Karl Seglem_web

Festivalrapport

Torsdag: Hard konkurranse på Kongsberg

Dag to og mer på plakaten enn et skarve menneske kan dekke. Det finnes en grense for hvor mange grupper og musikere du kan holde styr på. Her følger en oppsummering av torsdagens høydepunkt.

Av: jazzinorge

06.07.2012 Skriv kommentar

TEKST OG FOTO: PÅL BUSET

Det amerikanske nettstedet All About Jazz har gjennom sin grunnlegger John Kelman i fått i oppdrag å kuratere en serie på årets Kongsbergjazz. Utelukkende norske musikere. Først ut er Eple trio.

Eple trio gir oss et knippe låter fra sine tidligere utgivelser, etterfulgt av en forsmak på deres kommende skive. Lyrisk på grensa til frieri, men med en passelig stor dose motstand. En av dagens, skal det vise seg, mange pianotrioer, om enn en ganske demokratisk en. Her er ikke bass eller trommer mindre viktig. Andreas Ulvo føler seg fram i melankolske klanger over klaviaturet mens bassist Sigurd Hole dunker i vei på bassen, tidvis dronende, tidvis melodiøst i svar til Andreas. Jonas Howden Sjøvaag spiller på trommekanter og med visper. Det er et riktig så hyggelig gjenhør.

Eplene rydder en lysning i skogen for Karl Seglem og blir kvartett idet han stiller seg majestetisk i front, med blikket og saksen høyt hevet. Snart blåsepustesynger han i barytonsaksen, samtaler med bassen og pianoet. Karls særegne tone gjør seg godt med Eple trio. Her er stort rom for lyrisk ornamentering.

Så må det løpes over elva til Odd Fellow for å rekke noe så abstrakt som en konkurranse i improvisert musikk. Jazzintro er åtte unge band som konkurrerer om en lanseringspakke og et arbeidsstipend fra Gramo, og arrangeres av Norsk jazzforum og Rikskonsertene i samarbeid med fem landets største jazzfestivaler. Finalen finner sted 17. juli under årets Moldejazz. Slaget på Kongsberg står mellom KNYST! og Moskus, begge unge, håpefulle trioer, men med ganske forskjellig uttrykk.

KNYST! rimer muligens på tyst, men gjelder ikke i dette bandet. En riktig så eksplosiv trio med virvlende altsaks i et varmt og stappfullt lokale. Det svinger, musikerne blir gjennomsvette. Saksofonist Kasper Skullerud Værnes har tilsynelatende utømmelige lunger, Andreas Wildhagen spiller hardt på trommekanter, omkretsa av svære cymbaler. Christian Meaas Svendsen har med seg det som ser ut til å være Nord-Europas hardest brukte kontrabass. Første del av settet er baviansk ur-frijazz med like deler trøkk og presisjon. Deretter legger de det ned på et mer ettertenksomt nivå: Fram med klubber, bue på bassen, lenger toner fra saksen. KNYST! avslutter med en låt hvis tittel, i følge bandet, ikke kan nevnes. Den består av en god dose overraskelse: vanvittige, harde støt akkurat når du ikke forventer dem. Deretter nok en virvlende sakssolo i hele alt-registeret.

Moskus er en trio med medlemmer med ulik musikalsk bakgrunn, antagelig noe som er med på å gjøre dette til en av dagens mest interessante konserter. På piano, Anja Lauvdal med sin bakgrunn fra gospel-/salmetradisjon, prog/folk-rocker Hans Bulbækmoe på trommer og (vise-)rocker Fredrik Luhr Dietrichson på kontrabass.

Der KNYST! flyter over av energi har Moskus en litt roligere tilnærming. Her tar vi steget halvveis tilbake til Eple trio, men litt mer krevende og med en god dose humor. Låttitler som ”Ei farlig, norsk hengebru” og ”Fjesing” kombinert med relativt fnisete musikere får opp stemninga i et heller svett Odd Fellow. Trioen har noe av moskusen i seg – de er overraskende robuste og stødige for alderen, de kaster seg om, slik som når hele hengebrua klapper sammen mot slutten av overnevnte låt, heldigvis slutter likhetstrekka med det hårete Dovre-beistet der. Moskus er et svært interessant og godlynt beist. Fredrik glir kontrollert omkring et godt stykke ned på halsen, svarer Anjas lille, vakre melodi. Hans bruker trommene for alt de er verdt – kantene, cymbal med og uten bue, og alt sammen uten at det blir hektisk eller uoversiktlig.

Og hvem ble vinneren? Det er nesten umulig å skulle velge, eller dømme i en konkurranse for improvisert musikk. Det virker som juryen har ment det samme – i det minste går begge band videre til finalen i Molde. Grattis!

Vijay Iyer trio

Det er herlig befriende å gå fra en konsert med unge, håpefulle artister til en konsert med en anerkjent, internasjonal jazzmusiker og ganske kjapt innse at de unge slett ikke står tilbake for de veletablerte. Vijay Iyer trio er naturligvis ikke dårlig, og det klinger virkelig godt under taket i sølvkirka på Kongsberg (en kirke hvis interiør i seg selv kunne fortjent en omtale), men nerven og spillegleden fra Moskus og Knyst virker plutselig fjern i denne divaens relative arroganse. Fine tolkninger og en vanvittig dyktig, ung trommis, men jeg savner like fullt den svette intensiteten fra Odd Fellow.

Etter en stopp innom tuaregene i Tinariwen på Tubaloon – som vel ikke var direkte skuffende, men som i årets utgave kun reiser med ett originalmedlem, går turen nok en gang til Energimølla for All About Jazz-kuratert konsert. I dette tilfellet er det gjenhør med Stian Westerhus / Sidsel Endresen. Den observante leser har antagelig fått med seg at Didymol Dreams, liveopptak av Westerhus/Endresen under Moldejazz i fjor, nylig ble sluppet på Rune Grammofon.

Endresen/Westerhus

Det er moro å se dem live etter å ha tilbrakt en god del tid med skiva. Morsomt å se at Endresen gestikulerer, at hun bruker kroppsspråk. Ikkeorda, stavelsene og de hakkende konsonantene understrekes med skarpe bevegelser. Hun kaster sitt, for alle andre enn seg selv, uforståelige budskap ut til en vanvittig tirade av gestikulasjon. Stian på sin side bruker gitaren som var den en spade, et gammalt badekar, en rusten sag. Kombinasjonen er og blir slående. Stian og Sidsel, til tross for generasjonsskillet, høres ut til å være ment i duo.

Skriv kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Tilbake til toppen

Design og kode | Dekode