Mari Kvien Brunvoll (foto:Pål Buset)

Konsertanmeldelser

Lag på lag med Mari

Mari Kvien Brunvoll - Lillesalen konsertserie, Chateau Neuf
4. mai 2012

KONSERTANMELDELSE: Mari Kvien Brunvoll har en hel rekke iboende instrumenter, og hun veit hvordan hun skal spille på dem.

Publisert av: jazzinorge

07.05.2012 Skriv kommentar

TEKST OG FOTO: PÅL BUSET

Mari Kvien Brunvoll (solo), Lillesalen konsertserie, Chateau Neuf, Oslo, 4. mai 2012.

Mari Kvien Brunvoll er antagelig ganske lei av å bli omtalt som lillesøstera til Ane Brun. Men så er hun nå en gang det. Det kan være ganske stigmatiserende å være i slekt med noen som er flinke på samme felt som deg. Heldigvis for Mari, er også hun flink, og i min verden, kanskje mer interessant en storesøstera. Storesøster er flink hun, men det kan kanskje bli litt for rett fram pent, for undertegnede.

Noe annet som kan virke stigmatiserende er å forsøke å gjøre noe som nylig er gjort av en annen til stor suksess. Jeg sikter til live sampling som ser ut til å ha en gullalder i norsk musikk om dagen. Å sample etter Bernhoft.

Heldigvis for Mari er Bernhoft litt glatt. Flink, men med mange av de samme egenskapene som ost med stort fettinnhold. Nok sagt. No ’fence.
Og nå som jeg har fått på plass de nødvendige sleivsparka, over til kveldens konsert i regi av Lillesalen konsertserie. En konsertserie som sammen med Kampenjazz er med på å forvirre byens jazzpublikum.
Tror du Kampenjazz ligger på Kampen? Nei, da-ah. Kampenjazz er på Grønland. Og Lillesalen konsertserie? Den holder til på Klubbscenen. Heldigvis er Lillesalen og Klubbscenen i samme bygg, Chateau Neuf. Der er dessverre også TV2 produksjonen The Voice. Det er de som tar opp Lillesalen.
Stakkars Mari. Å synge i bunnen av et slott fylt til randen med skrålende fjortiser, overbeskyttende foreldre og stressa produksjonsassistenter.

Vi hører heldigvis ikke The Voice på Klubbscenen. Vi hører stemmen til Mari. Og godt er det. Lag på lag på lag av stemmen til Mari. Og det er det som er interessant: I all hovedsak er det Maris egen stemme hun sampler. Maris stemme er alt fra perkusjon til bass. Små du-duter legges på, lag på lag til akkorder. Mari kan være et uuum-orgel med chorus.

Slik ser en av Maris låter ut: Ba-da da da, ba-dada blir en bassgang. En ts-ts fungerer som hi hat. En dæsj offbeat klapping. Litt ohing blir til vokalharmoni. Og så: én solist trer fram blant Mariene. Én av stemmene tar skrittet fram. Ord, en tekst, en melodi. Slik bygger Mari opp en låt. Det funker. Mari har god kontroll over stemmen. Hun går høyt og lavt. Lager helt spisse og helt myke lyder.

Mari kan også sin ambient. Støy og bønneklokker. Lyder hun river og sliter i. Trekker ut og kutter opp. Bønneklokkene må selvfølgelig med. Kling, kling, kimer de. Eller de dras ut, blir umulige ikkelyder, falsk tinnitus. Hun droner og ruller.

– Lydtekniker? spør Mari. – Kan jeg få litt mer. Gain, altså. Litt mer woosh.
Teknikker skrur. Mari tester.
– Takk.

Fingerpiano med klang. Klokker klinger. Trommehinner vibrerer. Aah, aah-ah, synger Mari. Fingerpianoet er skarpt. Stemmen er myk. Inn med en beat. Vokaltekno. Ontz, ontz, ontz. Dette er en hard låt. Så: ord, tekst. Igjen går en av stemmene i front. Igjen synger én Mari solo.

Det morsomme med Mari, det som gjør at det ikke egentlig er veldig interessant om dette skal kategoriseres som jazz eller pop eller elektronika eller post-blues eller gudene veit hva, er at hun bruker stemmen sin kreativt. Hun har kartlagt og forstått omfanget og bruksmulighetene i en grad de fleste av oss aldri kommer i nærheten av. Dessuten kan hun skru. Hun veit hva de ulike boksene innebærer, hva de gjør med stemmen hennes, med fingerpiano, klokke og klapping. Jeg gleder meg til å høre mer fra Mari.

Lillesalen konsertserie burde jobbe litt med lysriggen. I hvert fall hvis det skal være mulig å ta bilde av artistene. Kort sagt kunne de godt jobba litt med atmosfæren. Chateau Neuf er det beste eksemplet på norsk dysfunkis – en retning innen arkitektur der form aktivt motarbeider funksjonalitet. Heldigvis rommer bygget mange kreative, initiativrike mennesker. Slikt blir det gode konserter av, kald betong, forvirrende korridorer og lite lys til tross.
Vi kan i hvert fall trøste oss med at vi befinner oss i en kjeller tilegna den kalde krigen: Blir det atomkrig mens Mari spiller, ville kjellerens bedrevitere og åndssnobber ligge bedre an enn The Voice noen etasjer over.

Skriv kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Tilbake til toppen

Design og kode | Dotgrid