Organisk vs. mekanisk

TEKST OG FOTO: PÅL BUSET

Messing og maskin + Kaldestad/Tveit
Bidrobon i Biermannsgården, Maridalsveien 78, 01.02.12

Trombone, et bønneteppe med bjeller og assorterte pling-plong-instrumenter. En mann med baseball cap framoverbøyd over en mac – han skrur på knotter, løper med hektiske fingre over en pad. Messing og maskin er Øyvind Brække (trombone) og Anders Tveit (maskiner), sistnevnte utgjør også den ene halvdelen av kveldens andre duo. Tema for Bidrobons 125. konsert er menneske og maskin, organisk vs. mekanisk.

Først trombone med klang og delay. En sampler er med. Maskinene legger trombonen i lag. Lager mange og mer eller mindre samstemte tromboner. Kor og kakafoni. Samklang og dissonans. Surkling, pusting og susing. Ventil fungerer som perkusjon, legges lag på i lag på lag som skritt, eller nei – hører jeg en gnager?

Etter hvert dempes trombonen i avbrutte toner, mer stakkato, men også hvesende. Trombonens evne til å gli fra en tone til en annen via ikketoner. Hvordan maskinene ikke forholder seg til tid. De trekker i trombonen, trekker tonene ut av trombonen. Isolerer dem og gjentar dem, trekker dem ut eller komprimerer dem, gjentar og manipulerer til det umulige, tvinger dem ut av egne vibrasjoner, ut i frekvenser trombonen normalt ikke råder over.

Øyvind plukker opp to små bjeller fra bønneteppet, henger dem på trombonearmen. Pling og plong og tid for bønn i Tibet. Maskinene tar for seg av den skarpe, nesten vonde klangen. Bruker den til å rive i ørene våre, eller gjør den myk, behagelig, stryker oss i øregangen.

Drivhuset (stiftelsen for musikalsk verkstedsarbeid) holder til Biermannsgården i Maridalsveien. Et gammalt, gult trehus. Ikke et typisk konsertlokale – to gamle stuer, en provisorisk scene, er du tidlig ute vanker det nytrukket kaffe, kanelboller og Mozell – og heller ikke en typisk konsertserie. Bidrobon er Drivhusets konsertserie. Det improviserte og frie, ser ut til å stå sentralt.

Kaldestad/Tveit, kveldens andre duo, er Gyrid Nordal Kaldestads stemme, Anders Tveit på maskiner, og dem begge på assortert pling-plong og duppeditter.

Først: Pling-plong, varm og lang klang. Fingerpiano, ulike dingser jeg ikke kjenner navnet på. Pling, plong. Lyder som kommer og går, maskinene lar dem klinge lenge etter sin akustiske besøkstid. Det drypper, renner – pling og plong lag på lag. Maskinene lager perkusjon, forsterker og mangedobler Anders’ trommestikker mot mikrofonstativet. Og så, når det går som kjappest, når lagene er så mange at det nesten ikke er musikk, er det tid for brudd, eller kanskje heller sirup – maskinene trekker i lydene, trekker ut lydene, laga av pling og plong, og snart går det så sakte at alt foregår under vann.

Maskinene tar et skritt tilbake. Igjen er det tid for de naturlige klanger. Pling og plong med bjeller og mikroskopiske klokkespille og disse samme, omtalte pling-plong-instrumentene jeg ikke kjenner navnet på. Det er vakkert – en fin melodi som bygges opp, de to i mellom. To mennesker, to mikrofoner og pling og plong. Så kommer den, stemmen til Gyrid, og gjør laga av pling og plong om til konvensjonelt komp, til en sår, liten låt. Hun beskriver landskapet ut mot havet vi nylig var nedsenka i. Hun speider ut over krattskogen ned mot stranda, det regner. Går ut, ned til sjøen, hun legger på svøm. Hvor langt ut tør jeg svømme? spør Gyrid.

Så kommer gitaren. Helt uventa tar maskinist Anders fram en gitar. Mer eller mindre dissonante akkorder med et hint av Tortoise, og på toppen Gyrid – i ord og ikkespråk, en hvesende, ordløs krysning av P.J. Harvey og Attila Csihar.

Der en viss Jarle blir hypa for bruk av boksene og stemmen sin om dagen, velger jeg glatt Anders, Gyrids og Øyvinds omgang med maskiner. Det er abstrakt og konkret til en og samme tid. Pling og plong og skurr og pop & roll.